1,081 words
English original here
I likhet med nesten alle andre som kommenterer Charlie Hebdo-massakren, vet jeg knapt noe om tidsskriftet bortsett fra den oppmerksomheten det har fått etter dette. Ut ifra det jeg kan forstå, virker det til å ha som hovedfokus satiriske tegneserier av en heller grov og ikke spesielt morsom art. Tross det faktum at jeg er imot de fleste av dets redaksjonelle synspunkter, føler jeg fortsatt at det som hendte i Paris den 7. januar er fryktelig trist. Det er nemlig alltid noe trist med et tidsskrift som er satt sammen av aldrende venstreorienterte som ser på seg selv som selve essensen av politisk radikalisme.
En annen etablissementtegner med lignende vrangforestillinger om en utenforstående posisjon er The Guardians Steve Bell. Responsen hans på massakren var å tegne drapsmennene med fjollete klær og der de spør: “Hvorfor ler svina fortsatt av oss?”. Ingen ler, Steve. Jeg antar at det nok kunne framkalle et fnis fra en femåring som fortsatt synes klovner er morsomme, men faktum er at det er ingenting spesielt prisverdig eller viktig med denne typen karikaturer. Det feiler også i sitt forsøk på å være morsomt når det begynner å virke som en øvelse innen trist frustrasjon.
Kanskje jeg går glipp av poenget. Jeg er glad i Tommy og Tigern, og at jeg ble eksponert for verkene til Charles Schultz som barn gav meg en dybde i min filosofiske forståelse som jeg aldri helt har vært i stand til å gripe som voksen. Tegneserier som steger over tomrommet mellom uskyld og erfaring kan mane fram en Blakeansk følelse av det tapte barndommens paradis, i tillegg til å skaffe til vegne en flyktig trøst fra det stressende hverdagslivet. Tegningene til Charlie Hebdo, derimot, ser ut til å inneha de verste trekkene ved barndommen: barnslige, støtende og trasspregede. Barnslige mer enn barneaktige.
Mange vil selvsagt innvende at min personlige smak innen tegneserier er irrelevant, og at det viktige poenget er at vi alle burde være solidariske med Charlie Hebdo med tanke på dette brutale angrepet på våre friheter. Jeg ser likevel på et slikt standpunkt som dypt feilslått. For det første setter jeg spørsmålstegn ved hva slags «frihet» det er som blir forsvart. Som andre har påpekt finnes det ingen ytringsfrihet i Europa for de som ønsker å si noe radikalt annerledes enn det herskende multikulturelle narrative. Dette gjelder både for den radikale høyresiden og islamistene. Den ytringsfriheten som de som har tatt til seg “Je suis Charlie”-slagordet fremmer, er ytringsfrihet for et bredt venstreorientert miljø som støtter flerkulturen, ikke for avvikende synspunkter.
For det andre er jeg uenig i den verdensanskuelsen som Charlie Hebdo og dets gelikere fremmer. Noen vil kanskje se på dette som kortsiktig med tanke på den helt ekte islamistiske trusselen. Jeg vil da innvende at det er denne byggingen av falske allianser som er kortsiktig. De ansatte i Charlie Hebdo og det større venstreorienterte miljøet har aldri støttet noen fra det radikale høyre som har blitt satt i fengsel for sine synspunkter, og det kommer de heller ikke til å begynne å gjøre nå. Dette er ikke en mindre uenighet i en større bredspektret kirke. Jeg var uenig i de politiske standpunktene til Charlie Hebdo før den 7. januar, og jeg er fortsatt uenig i disse nå. Jeg kommer ikke til å forandre mitt verdenssyn grunnet drapsmenn.
For det tredje støtter jeg ikke trykkingen av materiale som har som hensikt å fornærme folk sine religiøse følelser. Kanskje jeg fort burde legge til at jeg heller ikke støtter sensur av slikt materiale eller drapet på de som er ansvarlige for dette. Jeg kan likevel ikke akseptere at et slikt materiale skal forherliges som toppunktet innen vestlig sivilisasjon. Når man hører på politikerne våre snakke, skulle man tro at denne nederdrektige mobbingen av de mest intime delene av den islamske religionen er sluttpunktet som vestlig kultur har utviklet seg mot i to årtusener. Man ser helt bort i fra at Nick Griffin ble siktet og totalt fordømt av alle hovedstrømspolitikerne for å ha sagt ting som var relativt milde sammenlignet med det som Charlie Hebdo har gjort. Dette hykleriet er slående, men ikke det minste overraskende. Dette er dog forskjellen på venstreorientert ytringsfrihet og høyreorientert ytringsfrihet. De kommer aldri til å gjøre en eksplisitt klargjøring av dette, men det er der hvis du ser etter det.
Noen har hintet til at tegnerne hos Charlie Hebdo burde bli beundret for sitt mot, og dette er jeg enig i. Handlingene deres virker til å være utført for å provosere muslimer, og de var klar over at dette var en farlig veg å gå. De viste sannelig mot, slik sett. Det mest beundringsverdige trekket er dog mot i kombinasjon med visdom, og Charlie Hebdo manglet sannelig mye av det siste. Deres versjon av radikalisme var satt sammen av en hul “Dra til helvete”-gest rettet mot et etablissement som forvitret en eller annen gang kort tid etter 1968. Det er radikalismen til Monty Python-generasjonen. En radikalisme som alltid dunker seg selv på ryggen for en ikonoklasme som allerede var utdatert for flere år siden.
De venstreorienterte og flerkultur-tilhengerne som nå er så bestemte om å beskytte borgerlige verdier av typen “frihet til å fornærme”, snudde ryggen til arbeiderklasseungdommen i Europa for lenge siden. Deres prioriteringer er nå klare som dagen. Heller enn å engasjere seg i den vanskelige oppgaven å bygge en framtid for sine ungdommer, vil de heller leke dumme og uansvarlige spill, mens de slenger om seg med det eneste Voltaire-sitatet de kan i et høydepunkt av selvrettferdig narsissisme. Det handler lite om edle idéer om frihet og mer om selvhevding for en elite som kjeder seg. Den europeiske arbeiderklassen har mere presserende ting å håndtere, som tilfellet i Rotherham (for å bare gi ett eksempel) viste.
Jeg kan ikke kaste meg inn i koret som messer “je suis Charlie” da jeg ser på en slik stillingtagen som schizofren. Tilhengerne av ytringsfrihet støtter denne retten for de som fremmer flerkulturen, men de støtter fengsling og sensur for de som er imot denne. Og i jakten på denne falske ytringsfriheten blir det forventet at vi alle skal støtte denne barnslige frekkheten som er rettet mot de som skulle vise seg å slite mest med å integreres i det flerkulturelle. Det er som om tilhengerne av flerkulturen ikke egentlig, aller dypest, tror på sin egen retorikk, og ønsker å underminere sitt eget prosjekt gjennom et irritabelt, men undertrykt, uttrykk for barnslig provokasjon. Det er bokstavelig talt sinnssykt. Je ne suis pas Charlie.