1,664 words
English original here
“Hitler” som multikulturalist-propaganda
Argumentet som fremmes av enkelte rasebevisste nasjonalister, om at ethvert forsvar for Adolf Hitler, i lys av den fiendtlighet og sågar vemmelse som navnet hans nå vekker, risikerer å fremmedgjøre alminnelige hvite folk er ved første øyekast plausibelt og fortjener å bli tatt på alvor. Men når det kommer til stykket bygger det likevel på en misforståelse.
Selv om de færreste nasjonalister i USA eller til og med i Tyskland betrakter seg som nasjonalsosialister blir hver eneste én av oss kalt for «nazi» av multikulturalister og anti-hvite jødiske lobbygrupper. Det er et ugjendrivelig faktum at i dagens politiske klima vil enhver form for hvit nasjonalisme, noe de nylige begivenhetene på Balkan tydelig demonstrerer, bli stemplet som Hitler’sk og vil gi opphav til dramatiske artikler i mediene om «spekteret av jødeforfølgelsen» og pinefull frykt for at «det» kan snart komme til å skje igjen hvis goyene blir for urolige. Det er, tross alt, den sentrale lærdommen som formidles av de talløse Holocaust-museene som spretter opp som giftige fluesopper over hele den vestlige verden: at hvit rasebevissthet er bokstavelig talt dødelig og må derfor aktivt bekjempes. En lærdom som nå har blitt hellig, i ærbødighet for jødene, ved Holocaust Museet i Washington, et nasjonalt minnesmerke over vår hvite ondskap.
Vi er dermed forpliktet, enten vi liker det eller ei, til å leve under Hitlers skygge. Våre fiender har sørget for at ethvert uttrykk for hvit rasebevissthet, uansett hvor uskyldig den måtte fortone seg, vil bli offisielt utropt til å være Hitler’sk og «nazi», uansett hvorvidt vi beundrer Hitler eller forakter ham. Det påligger oss derfor, som et rent selvforsvars-hensyn, å komme fram til et balansert syn på Hitler og bevegelsen han grunnla.
Enhver som tviler på dette burde tenke på angrepene Pat Buchanan ble utsatt for av de kontrollerte mediene og det organiserte jødiske samfunnet i løpet av sine kampanjer for nominasjonskampen i det republikanske partiet. Buchanan kan ikke under noen omstendighet betegnes som en nasjonalsosialist, ikke en gang en rasebevisst. Derimot er han en tradisjonell kristen konservativ, med alt det innebærer av styrker og svakheter. Men han ble til stadighet stemplet som en «nazi» uansett. Om talen hans til det republikanske konventet i 1992 uttalte den liberale spaltisten Molly Ivins at den «trolig låt bedre på det tyske originalspråket.» Meningen var klar: Hun identifiserte Buchanan som en «nazi,» og forkastet nasjonalismen og sosialkonservatismen hans med det mest potente våpenet i venstresidens retoriske arsenal.
Så som rasebevisste nasjonalister kan vi enten fabrikkere falske «antirasist»-credentials ved å hevde og hate Hitler like mye som Abe Foxman gjør, en unnvikelsesmanøver jeg tviler på vil virke særlig overbevisende på noen – og særlig ikke på Abe, eller vi kan fortelle sannheten.
Sannheten er at den hysteriske Hitler vi kjenner fra den folkelige demonologien er en propagandafiksjon fra andre verdenskrig, og hovedformålet med fiksjonens endeløse gjentagelse mer enn femti år etter krigen er å stigmatisere enhver nasjonalistbevegelse, NS eller ei. Hitler representerer nå ikke lenger en spesifikk historisk figur og det politiske partiet han ledet, men nasjonalisme av enhver variant, fra engstelige konservative som er mot innvandring, til sinte White-power skinheads. Systemets anti-Hitler ortodoksi, som kommer nærmest daglig til uttrykk, fungerer rent praktisk som underforstått propaganda for multikulturalisme og et effektivt verktøy for å stadig holde alle nasjonalister kontinuerlig gjemt inne i skapene, for redde for merkelapper som «rasist» og «nazi» til å åpent si hva vi oppriktig mener. Vi har derfor en reell interesse av å demytologisere Hitler, og vi har intet håp om å unnslippe vår kobling til det han nå representerer. Vi kan ikke flykte fra Hitler, uansett hvor mye enkelte av oss måtte ønske det.
La oss merke oss det åpenbare
De avgjørende kjensgjerningene rundt andre verdenskrig er ukompliserte og fritt tilgjengelige i vanlige mainstream kilder. NS-Tyskland hadde begrensede krigsmål: gjenerobringen av territorier som ble tatt fra Tyskland ved Versailles, anskaffelsen av livsrom for det tyske folket i øst, og ødeleggelsen av den marxistiske Sovjetunionen, historiens mest brutale regime. I den grad USA overhodet hadde noen interesse i utfallet av krigen hadde det vært å hjelpe Tyskland og de allierte Akse-landene, inklusive tusenvis av russiske patrioter, å oppnå det siste. Hadde det ikke vært for kampanjen fra de vestlige demokratiene for å redde Stalinismen ved å slå Hitler ville Sovjetunionen ha kollapset.
Siden Amerika ikke hadde noen nasjonale interesser i konflikten i Europa løy regjeringen vår med overlegg om tyske krigsmål for å skape oppfatningen om at Hitler hadde globale territorielle ambisjoner, en plan for «verdensherredømme.» Over femti år senere aksepterer fortsatt de fleste amerikanerne løgnene. HHjkk
Det forutsigbare utfallet av den allierte seieren og det tyske nederlaget var Stalins okkupasjon av halve Europa. En krig som tilsynelatende startet for å gjenopprette polsk suverenitet endte opp med at Polen, sammen med resten av Øst-Europa, ble overgitt til kommunistene. Og helt konkret innebærer dette at ingen amerikanere ville dødd i Vietnam dersom Hitler hadde ødelagt den sovjetiske kommunismen, sannsynligvis den sentrale målsettingen i hans politiske karriere; amerikanske soldater kjempet i Europa slik at sønnene deres kunne dø i Sørøst-Asia.
Intet av dette burde være det minste kontroversielt. Det er et symptom på virkningen av vedvarende propaganda at så mange av oss ikke er i stand til å legge merke til det åpenbare.
Det er ingen særlig stor overdrivelse å hevde at multikulturalismen selv, sammen med vår servile lydighet for Jødiskheten, bygger på det mytiske bildet av Hitler som inkarnasjonen av ondskap, Satans jordiske motstykke i moderne historisk tid. Fjern den falske, barnslig forenklede myten om Hitler, og en viktig ideologisk rettferdiggjøring av multikulturalismen vil kollapse. Det enkle spørsmålet, «Var Hitler og NS-Tyskland virkelig så onde som alle skal ha det til?» har derfor store ringvirkninger, og et helt propagandamaskineri – som strekker seg fra Hollywoodfilmer og «Holocaustutdannelse» i den offentlige skolen til bryske kommentarer i de kontrollerte mediene («bedre på det tyske originalspråket») – har blitt laget for å forhindre noen fra å overhodet tenke over det opplagte men kjetterske svaret.
Nasjonalsosialisme
Hitler definerte sin egen nasjonalsosialisme som en unikt tysk bevegelse:
Den nasjonalsosialistiske doktrinen er, som jeg alltid har hevdet, ikke for eksport. Den var ment for det tyske folket. (Hitler-Bormann Documents, Feb. 21, 1945)
Med andre ord: tysk nasjonalsosialisme oppstod på en spesifikk tid og et spesifikt sted under presset av et unikt sett av historiske omstendigheter, og ingen av disse kunne nøyaktig replikeres andre steder. Det er særlig den autokratiske Førerstaten som var så sentral for NS-Tyskland som aldri ville vært akseptabel for amerikanerne; vår republikanske politiske kultur og tro på individuelle rettigheter er heldigvis alt for sterk. Hitler var en diktator og regjeringen hans var autoritær; amerikanere foretrekker sine politiske og sivile friheter.
Hvilket ikke innebærer at NS-Tyskland var er politistat. Det hadde faktisk færre politimenn per innbygger, og langt mindre hemmelig politi, enn både det moderne Tyskland og USA, til tross for det misledende bildet de fleste av oss har av legioner av fryktelige Gestapoagenter som sparker inn dører midt på natten.
De grunnleggende prinsippene i nasjonalsosialismen er likevel universelle: at Gud (eller naturen) har henvist hver enkelt av oss til en rasegruppe og har gitt hver gruppe distinkte egenskaper; at en nasjon er ikke simpelthen et geografisk konsept, et sett med linjer trukket vilkårlig på et kart uavhengig av folket som lever innen dem, men i stedet får (eller burde få) sine politiske institusjoner og nasjonale mål fra karakteren til folket selv; at en nasjon organisert for å bevare en rase og utvikle dens distinkte karakter er derfor «naturlig»; at en nasjons styrke og sosiale sammenhengskraft kommer fra dens opplevelse av å ha en felles identitet, der rasen er den viktigste faktoren; at i tillegg til våre individuelle rettigheter har vi større sosiale forpliktelser, ikke bare overfor nasjonens nålevende generasjon, men også til tidligere og kommende generasjoner; at nasjonens hovedformål er ikke av økonomisk art, men å bevare folket og forbedre dets livsforhold, økonomi er underordnet de rasemessige og nasjonale mål som skulle være nasjonens hovedgrunn for å eksistere.
«[Nasjonal-]Staten i seg selv,» skrev Hitler, «har overhodet ingen ting å gjøre med noe bestemt økonomisk konsept eller en bestemt økonomisk utvikling. Den oppstår ikke fra en avtale mellom ulike parter innen et bestemt begrenset område med formål om å tjene økonomiske mål. Staten er et samfunn av levende vesener som har beslektede fysiske og åndelige naturer, organisert med formål om å sikre bevaringen av sitt eget slag og å hjelpe til med å oppnå de målene som Forsynet har gitt hver enkelt rase eller gren av rasen» (Mein Kampf, I, iv).
I begrepets vanlige bruk er ikke nasjonalsosialisme uforenlig med demokratiske institusjoner, til tross for Hitlers eget syn på saken; dets virkelige motsetninger er multikulturalisme og kapitalistisk en verden-globalisme. Nasjonalsosialisme er heller ikke uforenlig med et amerikansk «smeltedigel»-syn på etnisitet, forutsatt at de forskjellige etniske gruppene som utgjør nasjonen er tilstrekkelig like til at hver enkelt kan se en felles identitet og en felles skjebne i de andre – for så vidt at de, på tross av sine etniske ulikheter, er grener av den samme rasen og kan derfor effektivt kultiveres til et felles sett med nasjonale idealer.
Jeg betrakter Hitler ikke så mye en modell til etterfølgelse som et skred av propaganda som vi må grave oss ut fra under. Aldri i menneskehetens historie har en enkelt mann blitt utsatt for en slik vedvarende ærekrenking, der hovedeffekten og formålet har vært å forhindre hvite fra rasebevisst tenkning og fra å handle ut fra sin rasemessige egeninteresse slik som alle andre raser/etniske grupper gjør. Å lære sannheten om Hitler er en frigjørende erfaring. Med sannheten mener jeg ikke en idealisert mot-myte til den gjennomtrengende myten om Hitler som den inkarnerte ondskap, men mannen selv, med sine feil og dyder, styrker og svakheter. Så snart du har gjort det, så snart du har oppdaget den virkelige Hitler under alle løgnene og forvrengningene som har begravd hans arv vil du være permanent vaksinert mot anti-hvit propaganda, fordi du vil ha gjennomskuet det beste/verste som Systemet har å by på.
Noen tanker omkring Hitler
English original here
“Hitler” som multikulturalist-propaganda
Argumentet som fremmes av enkelte rasebevisste nasjonalister, om at ethvert forsvar for Adolf Hitler, i lys av den fiendtlighet og sågar vemmelse som navnet hans nå vekker, risikerer å fremmedgjøre alminnelige hvite folk er ved første øyekast plausibelt og fortjener å bli tatt på alvor. Men når det kommer til stykket bygger det likevel på en misforståelse.
Selv om de færreste nasjonalister i USA eller til og med i Tyskland betrakter seg som nasjonalsosialister blir hver eneste én av oss kalt for «nazi» av multikulturalister og anti-hvite jødiske lobbygrupper. Det er et ugjendrivelig faktum at i dagens politiske klima vil enhver form for hvit nasjonalisme, noe de nylige begivenhetene på Balkan tydelig demonstrerer, bli stemplet som Hitler’sk og vil gi opphav til dramatiske artikler i mediene om «spekteret av jødeforfølgelsen» og pinefull frykt for at «det» kan snart komme til å skje igjen hvis goyene blir for urolige. Det er, tross alt, den sentrale lærdommen som formidles av de talløse Holocaust-museene som spretter opp som giftige fluesopper over hele den vestlige verden: at hvit rasebevissthet er bokstavelig talt dødelig og må derfor aktivt bekjempes. En lærdom som nå har blitt hellig, i ærbødighet for jødene, ved Holocaust Museet i Washington, et nasjonalt minnesmerke over vår hvite ondskap.
Vi er dermed forpliktet, enten vi liker det eller ei, til å leve under Hitlers skygge. Våre fiender har sørget for at ethvert uttrykk for hvit rasebevissthet, uansett hvor uskyldig den måtte fortone seg, vil bli offisielt utropt til å være Hitler’sk og «nazi», uansett hvorvidt vi beundrer Hitler eller forakter ham. Det påligger oss derfor, som et rent selvforsvars-hensyn, å komme fram til et balansert syn på Hitler og bevegelsen han grunnla.
Enhver som tviler på dette burde tenke på angrepene Pat Buchanan ble utsatt for av de kontrollerte mediene og det organiserte jødiske samfunnet i løpet av sine kampanjer for nominasjonskampen i det republikanske partiet. Buchanan kan ikke under noen omstendighet betegnes som en nasjonalsosialist, ikke en gang en rasebevisst. Derimot er han en tradisjonell kristen konservativ, med alt det innebærer av styrker og svakheter. Men han ble til stadighet stemplet som en «nazi» uansett. Om talen hans til det republikanske konventet i 1992 uttalte den liberale spaltisten Molly Ivins at den «trolig låt bedre på det tyske originalspråket.» Meningen var klar: Hun identifiserte Buchanan som en «nazi,» og forkastet nasjonalismen og sosialkonservatismen hans med det mest potente våpenet i venstresidens retoriske arsenal.
Så som rasebevisste nasjonalister kan vi enten fabrikkere falske «antirasist»-credentials ved å hevde og hate Hitler like mye som Abe Foxman gjør, en unnvikelsesmanøver jeg tviler på vil virke særlig overbevisende på noen – og særlig ikke på Abe, eller vi kan fortelle sannheten.
Sannheten er at den hysteriske Hitler vi kjenner fra den folkelige demonologien er en propagandafiksjon fra andre verdenskrig, og hovedformålet med fiksjonens endeløse gjentagelse mer enn femti år etter krigen er å stigmatisere enhver nasjonalistbevegelse, NS eller ei. Hitler representerer nå ikke lenger en spesifikk historisk figur og det politiske partiet han ledet, men nasjonalisme av enhver variant, fra engstelige konservative som er mot innvandring, til sinte White-power skinheads. Systemets anti-Hitler ortodoksi, som kommer nærmest daglig til uttrykk, fungerer rent praktisk som underforstått propaganda for multikulturalisme og et effektivt verktøy for å stadig holde alle nasjonalister kontinuerlig gjemt inne i skapene, for redde for merkelapper som «rasist» og «nazi» til å åpent si hva vi oppriktig mener. Vi har derfor en reell interesse av å demytologisere Hitler, og vi har intet håp om å unnslippe vår kobling til det han nå representerer. Vi kan ikke flykte fra Hitler, uansett hvor mye enkelte av oss måtte ønske det.
La oss merke oss det åpenbare
De avgjørende kjensgjerningene rundt andre verdenskrig er ukompliserte og fritt tilgjengelige i vanlige mainstream kilder. NS-Tyskland hadde begrensede krigsmål: gjenerobringen av territorier som ble tatt fra Tyskland ved Versailles, anskaffelsen av livsrom for det tyske folket i øst, og ødeleggelsen av den marxistiske Sovjetunionen, historiens mest brutale regime. I den grad USA overhodet hadde noen interesse i utfallet av krigen hadde det vært å hjelpe Tyskland og de allierte Akse-landene, inklusive tusenvis av russiske patrioter, å oppnå det siste. Hadde det ikke vært for kampanjen fra de vestlige demokratiene for å redde Stalinismen ved å slå Hitler ville Sovjetunionen ha kollapset.
Siden Amerika ikke hadde noen nasjonale interesser i konflikten i Europa løy regjeringen vår med overlegg om tyske krigsmål for å skape oppfatningen om at Hitler hadde globale territorielle ambisjoner, en plan for «verdensherredømme.» Over femti år senere aksepterer fortsatt de fleste amerikanerne løgnene. HHjkk
Det forutsigbare utfallet av den allierte seieren og det tyske nederlaget var Stalins okkupasjon av halve Europa. En krig som tilsynelatende startet for å gjenopprette polsk suverenitet endte opp med at Polen, sammen med resten av Øst-Europa, ble overgitt til kommunistene. Og helt konkret innebærer dette at ingen amerikanere ville dødd i Vietnam dersom Hitler hadde ødelagt den sovjetiske kommunismen, sannsynligvis den sentrale målsettingen i hans politiske karriere; amerikanske soldater kjempet i Europa slik at sønnene deres kunne dø i Sørøst-Asia.
Intet av dette burde være det minste kontroversielt. Det er et symptom på virkningen av vedvarende propaganda at så mange av oss ikke er i stand til å legge merke til det åpenbare.
Det er ingen særlig stor overdrivelse å hevde at multikulturalismen selv, sammen med vår servile lydighet for Jødiskheten, bygger på det mytiske bildet av Hitler som inkarnasjonen av ondskap, Satans jordiske motstykke i moderne historisk tid. Fjern den falske, barnslig forenklede myten om Hitler, og en viktig ideologisk rettferdiggjøring av multikulturalismen vil kollapse. Det enkle spørsmålet, «Var Hitler og NS-Tyskland virkelig så onde som alle skal ha det til?» har derfor store ringvirkninger, og et helt propagandamaskineri – som strekker seg fra Hollywoodfilmer og «Holocaustutdannelse» i den offentlige skolen til bryske kommentarer i de kontrollerte mediene («bedre på det tyske originalspråket») – har blitt laget for å forhindre noen fra å overhodet tenke over det opplagte men kjetterske svaret.
Nasjonalsosialisme
Hitler definerte sin egen nasjonalsosialisme som en unikt tysk bevegelse:
Den nasjonalsosialistiske doktrinen er, som jeg alltid har hevdet, ikke for eksport. Den var ment for det tyske folket. (Hitler-Bormann Documents, Feb. 21, 1945)
Med andre ord: tysk nasjonalsosialisme oppstod på en spesifikk tid og et spesifikt sted under presset av et unikt sett av historiske omstendigheter, og ingen av disse kunne nøyaktig replikeres andre steder. Det er særlig den autokratiske Førerstaten som var så sentral for NS-Tyskland som aldri ville vært akseptabel for amerikanerne; vår republikanske politiske kultur og tro på individuelle rettigheter er heldigvis alt for sterk. Hitler var en diktator og regjeringen hans var autoritær; amerikanere foretrekker sine politiske og sivile friheter.
Hvilket ikke innebærer at NS-Tyskland var er politistat. Det hadde faktisk færre politimenn per innbygger, og langt mindre hemmelig politi, enn både det moderne Tyskland og USA, til tross for det misledende bildet de fleste av oss har av legioner av fryktelige Gestapoagenter som sparker inn dører midt på natten.
De grunnleggende prinsippene i nasjonalsosialismen er likevel universelle: at Gud (eller naturen) har henvist hver enkelt av oss til en rasegruppe og har gitt hver gruppe distinkte egenskaper; at en nasjon er ikke simpelthen et geografisk konsept, et sett med linjer trukket vilkårlig på et kart uavhengig av folket som lever innen dem, men i stedet får (eller burde få) sine politiske institusjoner og nasjonale mål fra karakteren til folket selv; at en nasjon organisert for å bevare en rase og utvikle dens distinkte karakter er derfor «naturlig»; at en nasjons styrke og sosiale sammenhengskraft kommer fra dens opplevelse av å ha en felles identitet, der rasen er den viktigste faktoren; at i tillegg til våre individuelle rettigheter har vi større sosiale forpliktelser, ikke bare overfor nasjonens nålevende generasjon, men også til tidligere og kommende generasjoner; at nasjonens hovedformål er ikke av økonomisk art, men å bevare folket og forbedre dets livsforhold, økonomi er underordnet de rasemessige og nasjonale mål som skulle være nasjonens hovedgrunn for å eksistere.
«[Nasjonal-]Staten i seg selv,» skrev Hitler, «har overhodet ingen ting å gjøre med noe bestemt økonomisk konsept eller en bestemt økonomisk utvikling. Den oppstår ikke fra en avtale mellom ulike parter innen et bestemt begrenset område med formål om å tjene økonomiske mål. Staten er et samfunn av levende vesener som har beslektede fysiske og åndelige naturer, organisert med formål om å sikre bevaringen av sitt eget slag og å hjelpe til med å oppnå de målene som Forsynet har gitt hver enkelt rase eller gren av rasen» (Mein Kampf, I, iv).
I begrepets vanlige bruk er ikke nasjonalsosialisme uforenlig med demokratiske institusjoner, til tross for Hitlers eget syn på saken; dets virkelige motsetninger er multikulturalisme og kapitalistisk en verden-globalisme. Nasjonalsosialisme er heller ikke uforenlig med et amerikansk «smeltedigel»-syn på etnisitet, forutsatt at de forskjellige etniske gruppene som utgjør nasjonen er tilstrekkelig like til at hver enkelt kan se en felles identitet og en felles skjebne i de andre – for så vidt at de, på tross av sine etniske ulikheter, er grener av den samme rasen og kan derfor effektivt kultiveres til et felles sett med nasjonale idealer.
Jeg betrakter Hitler ikke så mye en modell til etterfølgelse som et skred av propaganda som vi må grave oss ut fra under. Aldri i menneskehetens historie har en enkelt mann blitt utsatt for en slik vedvarende ærekrenking, der hovedeffekten og formålet har vært å forhindre hvite fra rasebevisst tenkning og fra å handle ut fra sin rasemessige egeninteresse slik som alle andre raser/etniske grupper gjør. Å lære sannheten om Hitler er en frigjørende erfaring. Med sannheten mener jeg ikke en idealisert mot-myte til den gjennomtrengende myten om Hitler som den inkarnerte ondskap, men mannen selv, med sine feil og dyder, styrker og svakheter. Så snart du har gjort det, så snart du har oppdaget den virkelige Hitler under alle løgnene og forvrengningene som har begravd hans arv vil du være permanent vaksinert mot anti-hvit propaganda, fordi du vil ha gjennomskuet det beste/verste som Systemet har å by på.